Ola Borten Moe: Danset han naken?
Samme dag som Elisabeth Skarsbø Moen lanserer sin bok om Ola Borten Moe, ble det holdt en stillferdig boklansering på Litteraturhuset. Jon Wessel-Aas har kommet med boka Jus og sosiale medier.
Loven er lik for alle. Det finnes ikke egne lover for sosiale medier. Enten du skriver en blogg eller redigerer forsida på VG må du forholde deg til både personvernet og ytringsfriheten, forklarte Wessel-Aas. Men jo større nedslagsfelt du har, jo mer skjerpende vil det være for en eventuell erstatning dersom du krenker personvernet i det du skriver. Kunsten er å bruke de reglene vi allerede har også på sosiale medier.
Du kan si mye fælt om et menneske uten at det er ærekrenkende, men ganske lite om folks privatliv før det er ærekrenkende, ifølge Wessel-Aas. “Din forbanna hæstkuk” er i de fleste tilfelle greit, å påstå at den samme hæstkuken har ligget med noen på julebordet kan ofte være et lovbrudd. Fordi det er en påstand om noe som faktisk har skjedd, og som tilhører privatlivets fred, enten det nå er sant eller ikke.
Jon Wessel-Aas: Forklarer jusen.
At Skarsbø Moen mener Borten Moes driv etter makt gjør at han skifter syn alt etter hvor han kan få innflytelse, er helt greit juridisk sett. At hun derimot presenterer en faktapåstand om nakenhet på fyllefest natten før et viktig møte, er mer alvorlig.
Så har Elisabeth Skarsbø Moen brutt loven ved å skrive om Borten Moes nachspiel-ablegøyer? Det dreier seg jo om hans privatliv? Neppe. Skarsbø Moen er nemlig smart nok til å sette historien i riktig “kontekst” som det heter. Hun bruker historien til å si noe av (angivelig) samfunnsmessig betydning, fordi det viser at statsråden mangler dømmekraft.
Elisabeth Skarsbø Moen: Lur forfatter
Dagens juridiske stilling er slik at hvis faktapåstanden er et ledd i en tekst av samfunnsmessig betydning, så er det mye større slingringsmonn for å påstå både det ene og det andre om folk.
Heng med nå: Hvis du bare skriver at “Tone Damli har ligget med X og Y”, så vil du lett kunne bli dømt til erstatning. Hvis du derimot pynter deg men noen intellektuelle fjær og skriver “Tone Damli har ligget med X og Y, og det er dypt problematisk i forhold til hennes bruk av mediene i de og de sammenhengene fordi… etc.”. Ja, da slipper du mye lettere unna med det.
Bloggeren Burmeister, som skrev om Tone Damlis angivelige hopp i halmen, var litt for dum til å pynte seg med en slik intellektuell kontekst. Han bare sa det som han mente det var, uten dikkedarer. Hadde han hatt en master i medievitenskap kunne han lett laget en vakker ramme rundt disse faktaopplysningene, som hadde gjort det vanskeligere for Tone Damli å stoppe bloggen.
Spørsmålet er: Er det andre regler for Jørgen Hattemaker, den ikke altfor analytisk skarpe bloggeren, og Kong Salomo, nemlig kommentariatet, akademikerne og de anerkjente rikssynserne? De som kan kunsten å late som de driver samfunnskritikk, når de egentlig bare forteller fra et nachspiel?
Christian Burmeister: Ikke så lur forfatter
Det er i hvert fall verdt å tenke over. Skarsbø Moen har for øvrig bygget mye av boka si på anonyme kilder, men det er “gode kilder” forteller hun. Hadde en gjennomsnittlig blogger forsikret om det samme, hadde kommentariatet fnyst hånlig og kalt det totalt useriøst.
Jeg skal bruke helgen på å lese boka til Wessel-Aas, for å lære om jus i sosiale medier. Og det jeg egentlig lurer på er om den statsstøttede, så kalt kulturelle bokbransjen nå faktisk er verre enn en gjennomsnittlig kjendis-blogger.