Sofienbergparken i Oslo
I dag tirsdag starter ankesaken Erik Schjenken mot Dagbladet. Det handler om den store nyhetssaken sommeren 2007.
Husker du ambulansesjåførene som forlot bevisstløse Ali Farah i Sofienbergparken? Da husker du noe som aldri skjedde, men som Dagbladet diktet opp for å selge flere aviser.
Farah var nemlig ikke bevisstløs da ambulansen dro. Han var våken, oppreist og fremsto som bevisst.
Før dette skjedde følgende: Ambulansefolkene åpnet døren for at Farah skulle få komme inn i bilen. Da åpnet han smekken, dro fram penis og tisset på en av dem, tok et par skritt og fullførte på ambulansen. Sjåførene trakk den konklusjon at han burde fraktes til legevakten i politibil, på grunn denne oppførselen.
En feilvurdering
Den konklusjonen ville også en trenet lege ha trukket, uttalte en professor i akuttmedisin i saken . Han beskrev hvordan en hjerneblødning en sjelden gang kan føre til at urinering kan se viljesstyrt ut, når den faktisk er et første tegn på alvorlig skade.
Ambulansesjåførene gjorde altså en feilvurdering av Farahs tilstand, men en feilvurdering som de fleste leger ville vurdert på samme måte som ambulansesjåførene.
Etter at ambulansen dro fra stedet ventet ikke Farahs venner på politibilen men fikk fatt i en drosje. Farah gikk selv inn i drosjen og selv ut av den og inn på legevakten, han ble innregistrert der kl. 1734. Så måtte han vente ganske lenge. Først da Farah ble dårligere en drøy time senere, bestilte Legevakten ambulanse for å ta røntgen på Ullevål.
Han ankom Ullevål kl 19.13. Heller ikke der ble alarmen slått med det samme. Etter å ha tatt CT-røntgen ca kl 20.00 ble Farah lagt til observasjon i flere timer. Først ved midtnatt ble han lagt i kunstig koma (respirator) og han ble til slutt operert kl 01.00,
Dagbladet er en stor redaksjon med ressurser til å dobbeltsjekke fakta. Som en del av norsk presse har de en selvpålagt plikt til å formidle sannheten. Likevel holdt de standhaftig liv i en feilaktig fortelling fordi det passet dem.
Djevelen ligger i detaljene
Ifølge Dagbladet lot ambulansesjåførene være å behandle en bevisstløs mann, så utslått at han hadde tisset i buksen. Men han var altså hverken bevisstløs eller hadde tisset i buksen. Djevelen ligger i detaljene. Disse detaljene endret Dagbladet effektivt for å skape et inntrykk av at ambulansesjåførene grovt forsømte å gjøre jobben sin fordi Ali Farah var afrikaner.
Schjenken selv kunne ikke gå ut med sakens faktum på grunn av taushetsplikten. Arbeidsgiveren hadde også gitt ham munnkurv i alle forhold vedrørende saken.
Erik Schjenken ble fordømt av en rekke statsråder og politikere, blant dem Kristin Halvorsen, Sylvia Brustad, Bjarne Håkon Hanssen, Heidi Grande Røys, Manuela Ramin Osmundsen og Erling Lae. Selv om ingen publiserte navnet hans, visste alle han kjente at dette var ham.
Det ble arrangert demonstrasjoner med krav om han skulle miste jobben. De som forsøkte å nyansere saken ble drapstruet. Schjenken ble tilbudt å flytte på hemmelig adresse med politibeskyttelse. Han ble ute av stand til å arbeide og var ved flere anledninger på randen av selvmord. Samboeren flyttet fra ham. I dag, snart seks år senere, er han sterkt preget av saken.
Advokat Carl Urquieta Bore vant saken for Schjenken i Tingretten og fører denne uken saken i Lagmannsretten.
Schjenken vant i Tingretten
Sommeren 2010 stevnet Erik Schjenken Dagbladet med krav om oppreisning etter ærekrenkelse. Tingretten gav Erik Schjenken fullt medhold og Dagbladet ble dømt til å betale ham èn million kroner i erstatning.
I dommen står det: ”Det er etter norsk rettspraksis uvanlig med oppreisningskrav i en slik størrelsesorden. Preventive hensyn må imidlertid kunne tillegges vekt ved utmålingen, ikke minst hensett til at skadevolderen i denne saken utvilsomt har betalingsevne og ganske åpenbart har tjent penger på oppslagene”. De endte altså på en million kroner i erstatning.
Pressen liker å fremstille seg som samfunnets vaktbikkje. I denne saken var Dagbladet vaktbikkja med rabies.
Sakens konsekvenser for pressen
Dersom Dagbladet taper denne saken, er det fortsatt en viss logikk i pressens selvbilde som noe annet og bedre enn en hvilken som helst blogg. For dersom pressen må betale erstatning når de lyver, betyr det at man kan forvente at de ikke lyver til vanlig.
Dersom Dagbladet vinner saken betyr det at journalister heretter kan skrive hva som helst og at deres arbeid er like mye verdt som et middels skribleri på en dovegg.
Journalister flest bør altså følge saken med interesse, og håpe på at Schjenken vinner enda mer knusende i denne rettsrunden enn i den forrige. De handler ikke bare om Schjenkens ære, men også om journalisters yrkesstolthet.
Les min forrige sak: Document setter Høire-damene på plass