Påstandene om rasisme mangler enhver dokumentasjon, men preget hele landet i månedsvis.
Tirsdag satt jeg i retten og hørte lydloggene fra da Ali Farah ble slått ned i Sofienbergparken. En av dem gjorde skikkelig vondt. Det var Erik Schjenkens makker som beskrev Ali Farah i samtale med AMK (sentralen).
Dagbladets forside 9. august.
Det var en dypt uprofesjonell utskjelling av en pasient. Den har blitt referert tidligere, og rimer godt med vitnebeskrivelsene av at ambulansemannen kalte Farah ”en svin” og liknende.
Men var det rasisme? Jeg hørte ikke så mye som et komma i denne forstemmende lydloggen som kunne tyde på at reaksjonen kom fordi Farah var svart.
Makkeren til Schjenken taklet ikke å få tiss på buksebeina, noe en ambulansemann definitivt bør takle. Han beskrev også publikum som ”masse hippier og greier”. En uprofesjonell språkbruk som tyder på en uprofesjonell holdning.
Rasisme – hvilken?
Allerede dagen etter hendelsen i Sofienbergparken haglet beskyldningene i pressen om rasisme. Helseminister Sylvia Brustad gikk på banen, som den første av en hel rad politikere som ønsket å stå opp mot rasisme. Men hvor kom nettopp rasismen fra?
Nei, den var bare en påstand, først og fremst fra vitnene i parken og Ali Farahs kjæreste. De beskyldte fra første stund sjåførene for rasisme og bare det. Hvorfor? Fordi Ali Farah var svart. Og bare derfor. Det var ingenting ellers som kunne tyde på at dette handlet om rasisme. Ingenting i ordbruken, som altså var mildest talt uten kontroll.
Er det slik at hvite nordmenn aldri blir utsatt for ubehøvlede eller uprofesjonelle folk i helsetjenesten? Nei, selvfølgelig ikke. Men det vekker ikke hele landet i moralsk raseri når det skjer.
Dabladets forside 16. august
Hvite nordmenn må, dersom de opplever slikt, bare erkjenne at det handler om folk som har feil jobb og så prøve å få gjort noe med det i etterkant ved å klage til tilsynsmyndighetene.
Hvite folk opplever ikke i slike situasjoner landets statsråder til å gå av skaftet fordi politikerne helt automatisk antar at enhver dårlig behandling av dem har en uetisk og kriminell motivasjon.
Ved å la denne saken utelukkende handle om rasisme ble alle alternative forklaringer glemt. Som for eksempel ren alminnelig udugelighet, noe som bare er mulig når lederne over lar det forekomme.
Denne saken burde endt opp som en tøff diskusjon om utdanning for, utvelgelse og personalpolitikk i ambulansetjenesten. Men ordet ”rasisme” fenger jo så mye mer.
Prisgitt kollegaer og sjefer
Det var Schenkens og makkerens aller første vakt sammen. Den ble skjebnesvanger. Mannen i gata er ikke bare prisgitt sin sjef når det smeller på jobben. Han er også prisgitt sine kolleger.
Men vanligvis blir den lille mann skjermet av pressen. Det sitter i ryggmargen på de fleste journalister at det er makta som skal tas, og kjendisene, ja, også en og annen lege eller direktør, slike anses som ressurssterke. En vanlig fyr derimot, i en lavtlønnsjobb og uten medieerfaring, vil nesten alltid behandles hensynsfullt.
Denne vanlige ryggmargsrefleksen hos journalister sviktet totalt i ambulansesaken. Sjåførene opplevde at både politikere og presse konkluderte med at dette handlet om rasisme, og at det var hovedsaken. Dermed mistet man en annen mulig forklaring av syne: En forklaring knyttet til svakheter i Ullevåls egen personalpolitikk.
Fra første dag regnet politikere og presse rasisme som eneste mulige forklaring fordi feilen var begått mot en svart mann. Rasisme er kriminelt og bør også være det, etter min oppfatning. Derfor er også beskyldningen om det så alvorlige.
Kortslutningen var at dette med nødvendighet handlet om rasisme og den kortslutningen ga enorme konsekvenser for omtalen av ambulansesjåførene. Det gav også noen konsekvenser i det vi ikke fikk: Viktige endringer i utdannings- og ansettelsespolitikk for en bedre ambulansetjeneste.
Dagbladet gikk lengst
Dagbladet gikk lengst, slik Dagbladet gjerne gjør. I deres forsvar i retten legger de stor vekt på at de bare gjengav det alle andre sa. Vitnene mente jo at dette handlet om rasisme. Det samme gjorde politikerne med Abid Raja i fremste rekke av “jump-to-conclusions”-gjengen.
Dagladet bare ”refererte”. Det er interessant at dette blir brukt så tungt som juridisk argument. Fordi alle andre mente det var rasisme, så er Dagbladet totalt uten skyld, selv om de gikk lengst i å fordreie fakta til fordel for rasismeteorien. Å forsterke trykket ytterligere var ifølge Dagbladet å reise en ”viktig debatt” og det er jo pressens plikt, ikke sant?
Jusen i saken gjelder jo sondringen mellom ytringsfrihet og personvern. Hvis en sak har stor nok almen interesse så kan personvernet ryke. At vitnene mente det var rasisme gjør at Schjenken og kollegaen mistet personvernet, ifølge denne logikken.
For moro skyld spurte jeg en strafferettsadvokat hvordan et slikt argument ville stått seg ved en massevoldtekt. Det er jo også en sak der mange deltar, hisser hverandre opp og mister alle motforestillinger. Omtrent som en middels pressejakt på enkeltpersoner. Hva hvis en av mennene i retten hadde hevdet at ”jeg voldtok jo bare dama fordi alle de andre gjorde det?”
Vel, da hadde det vært skjerpende, svarte advokaten. Fordi i tilllegg til det individuelle ansvaret for hver enkelt voldtekt får man et ansvar for det kollektive, at man ikke protesterte.
Konsekvensen av Dagbladets argumentasjon i retten er at jo flere som sparker en som ligger nede, jo større hjemmel har Dagbladet for å sparke hardest, ved å begynne å dikte: Dagbladet konstaterte at ambulansepersonellet nærmest la igjen en bevisstløs mann med tiss i buksa for å dø – på grunn av hans hudfarve, mens realiteten var at han ble nektet bil fordi han urinerte på personell og bil, og fem minutter kom seg inn i en taxi og til legevakten, der han måtte vente ganske lenge.
Se min forrige sak: Dagbladet i retten
Pressen liker å kalle seg ”vaktbikkje”. En som fortjente uttrykket ”vaktbikkje” ville jo nettopp bringe alternative forklaringer til torgs når inntrykket ble for ensidig.
Erik Schjenken var en vanlig mann. Han har aldri søkt offentlighet og hadde intet apparat til å hjelpe seg da det smalt.
Ytringsfriheten innskrenkes, ifølge jusen, raskere når det er snakk om mannen i gata, nøyaktig slik ryggmargsrefleksen til norske journalister vanligvis fungerer. Vanligvis. Unntatt når offeret er en svart mann. For da har det almen interesse, må vite og da er det fritt fram.
Gjør du en feil overfor en hvit mann så gjør du en feil. Gjør du en feil overfor en svart mann så mister du alt. Det er det dystre perspektivet i ambulansesaken.
Denne bloggposten bygger på lesning av sakens rettslige dokumenter og samtaler med anonyme kilder ansatt i ambulansetjenesten i Oslo, samt tilstedeværelse første dag i Borgarting Lagmannsrett. Der går nå Dagbladets ankesak etter at Erik Schjenken vant en million i erstatning fra Dagbladet i tingretten. Saken i Borgarting avsluttes i slutten av neste uke og dom er ventet om noen uker. Les forrige sak om Dagbladets faktafeil Den er imøtegått av vitner i parken som skriver i Dagbladet i dag torsdag om Sannheten i ambulansesaken.